RAMMEBETINGELSER??

Vi hadde gledet oss til å publisere noen bilder fra treninga i dag, samt begynne presentasjon av nye spillere og takke av de som tar steget videre. Sånn ble det ikke. Spillerne begynner i morgen, treningene senere.

I dag 6.august skulle vårt 1.divlag hatt sin første av TRE tildelte halltreninger før seriestart 6.september. Den forrige hadde vi 12.juni. Økta ble dessverre ikke noe av, da halldøra var låst. Hvordan i all verden skal vi konkurrere med andre deler av landet med disse rammene, hvor klubber på samme nivå har tilgang til hall tilnærmet så mye de ønsker?

Håndball spilles i hall, det hjelper ikke hvor mange vendinger vi gjør på gresset, hvor mange kilo vi løfter hos vår glimrende samarbeidspartner 3T, eller hvor mange finter vi gjør på tartarndekket. Det hjelper heller ikke hvor mye video vi ser eller mentalstyrke vi trener, ferdighetene på prestasjonsarenaen må også øves.

Det var hjertesukk 1.

Konsekvensen er at alle energi går med til å fasilitere, ikke utvikle eller nyskape. Penger går til å leie lokaler, når lokaler står tomme i rundt byen eller at de ikke åpnes. Spillerne betaler 25000,- i året og privatpersoner har brukt syvsifret beløp (det starter ikke på 1 eller 2…) på sosialt entreprenørskap i denne kommunen. Viljen er hos oss, men nå begynner det å tære i alle ender – på konstante motbakkeløp.

Bidrar ikke næringslivet tenker du? Vi har noe ytterst få veldig gode samarbeidspartnere, men det ble sendt over 350 individuelle eposter til bedrifter i kommunen alene i 2025, det ble 1 møte av dem. Vi tror fortsatt at det finnes 20 bedrifter som lett kan bidra med 10000,- for et sunt tiltak i bybildet.

Er det Jante som gjelder i Trondheim, sauementalitet, ignorering av kvinneidrett, eller er vi utsatt for uheldige kombinasjoner rundt hvert eneste hjørne? Vi trodde ærlig talt at vi hadde noe positivt å bidra med til byen. Når vi ble stiftet hadde Trondheim 1 elitelag og 0 i 1.div, i dag er situasjonen 2 i eliteserien og 2 i 1.div. Det er resultatmessig positiv utvikling av prestasjonskultur i praksis. I løpet av 3 år har 11 spillere gått videre til eliteserien/profflivet, flere mennesker er reddet fra byens rusmiljø og skatt er betalt. Og ja, vi får studenter som trenger å bo, spise og bruke penger på regionens næringsliv hit, som jaggu blir ressurser og arbeidskraft her etter endt utdannelse. Vi lar lokale spillere fra hele byen oppfylle eller ta et steg i sin drøm kan umulig heller ikke være negativt.

Det var hjertesukk 2.

Summen av hjertesukkene er så enkelt at hvis det ikke skjer noe i positiv retning, så forsvinner det eneste laget i toppidretten og i breddeidretten som heter Trondheim fra byen og får et nytt navn.